Mye av tvangsbruken mot utviklingshemmede bryter med menneskerettighetene

<av Kristel Jüriloo, redaktør i MRbloggen>

Kristel Jüriloo. Foto: privat

I november 2016 la et utvalg (kalt Rettighetsutvalget) satt ned av Barne- og likestillingsdepartementet frem en rapport om situasjonen til utviklingshemmede (NOU 2016:17). Konklusjonen var at myndighetene bryter menneskerettighetene til utviklingshemmede på mange områder. Ett av disse var selvbestemmelse. Myndighetene bryter utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse ved å bruke unødvendig og ulovlig tvang i utøvelse av helse- og omsorgstjenester.

«Utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelse. Det er store variasjoner mellom personene som har utviklingshemming, både når det gjelder årsak til funksjonsnedsettelsen, intellektuell og kognitiv funksjonsevne og fysisk funksjonsevne. Det er anslått at det er omtrent 70 000 personer med utviklingshemming i Norge. Av disse er det omtrent 24 000 personer med utviklingshemming som får tjenester fra kommunene.

NOU 2016:17 s. 127

Overlevering av NOU 2016: 17. Foto: http://www.regjeringen.no

Menneskerettigheter gjelder for alle. Det er sant i teorien, men ikke alltid i praksis. Mange grupper i samfunnet får ikke oppfylt menneskerettighetene sine. Utviklingshemmede er en av de mest marginaliserte gruppene i samfunnet. De institusjonaliseres i boliger for utviklingshemmede. De får ukeplaner og husordensregler å følge i sine egne hjem. De kan fotfølges, tvinges til å klippe hår og negler, og få sine friheter begrenset. Her er utdrag fra en forskningsrapport der en forsker har en samtale med en person med utviklingshemming (informant), med personale til stede.

Forsker; men du, de låsene på kjøleskapet hva skjer om det ikke er lås på kjøleskapet da?

Informant; ehhh, rare spørsmål også

Personale; (ler)

Informant; Nei, veit du hva hvis det ikke hadde vært lås fordi jeg ikke vil ta pålegg ut av kjøleskapet og inn på soverommet.

Personale; det er en historie på det.

Informant; det er en historie på det.

Personale; det mugner

Informant; det mugner, hva sa du?

Personale; det mugner og råtner

Informant; ja, og veit du hva all den melka og kulturmelka og alt det der, det blir heeelt surt og ikke sant forskjellig vettu.

Forsker; er det lenge du har hatt lås på kjøleskapet da?

Informant; ja, det er lenge

(Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming: Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt (2015))

Rapport fra NAKU: Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt. Foto: http://www.naku.no

De som er ansatt til å hjelpe utviklingshemmede i sine boliger, gjør sitt beste med den tiden og de ressursene de har. Ofte strekker ikke tiden til, ansatte kommer og går, det er mange ufaglærte og ledelsen følger ikke opp at alle får god nok opplæring. Når regelverket gir vide fullmakter til å bruke tvang, og ressursene ikke strekker til for å forebygge tvang, sier det seg selv hva utfallet blir.

Utdrag fra samtale mellom en forsker og en person med nedsatt funksjonsevne (informant):

Forsker; men du lå i senga di, så kom det noen å sa at du måtte stå opp. Hva sa du da

Informant; jeg sa da at det ville jeg ikke. Så dro de meg ut av senga med makt.

Forsker; var de to stykker da

Informant; de var flere

(Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming: Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt (2015))

Rettighetsutvalget, som gjennomgikk situasjonen til personer med utviklingshemming og la frem NOU 2016:17, konkluderte med at tvangen som brukes mot utviklingshemmede er på kant med menneskerettighetene. Utvalget mener at både regelverket og praksisen i tjenestene må endres. Dette er nødvendig for at norske myndigheter skal oppfylle forpliktelsene sine etter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er den nyeste menneskerettskonvensjonen. Intensjonen bak konvensjonen er å endre tenkemåten vår. De kommunale tjenestene må endres slik at de ansatte ikke har som mål å endre skadelig atferd med tvang, men å endre omgivelsene og gi utviklingshemmede støtte til å ta beslutninger. I stedet for å prøve å rette ”feil” ved personer med utviklingshemming, må vi rette feil ved tjenestene, ved regelverket, og samfunnet ellers. Konvensjonen slår fast at det at man trenger hjelp i hverdagen, rettferdiggjør ikke bruk av tvang. Formålet med kommunale tjenester skal være å gi støtte til at personer med utviklingshemming skal kunne bestemme selv. Formålet med tjenestene er ikke å ivareta det som ansatte eller pårørende mener er i beste interesse for den det gjelder.

Jeg har forhåpninger om at et nytt utvalg satt ned av Helse- og omsorgsdepartementet (Tvangslovutvalget), vil foreslå skritt i riktig retning når utvalgets rapport legges frem til høsten. Det er avgjørende at Tvangslovutvalget tar høyde for utviklingen i menneskerettighetene og foreslår endringer i regelverket som bringer oss nærmere intensjonen bak FN-konvensjonen.