Et ufritt og urettferdig valg i Burundi

<Av Kelly K, mastergrad i internasjonal juss ved SOAS, University of London>

Forrige uke ble det klart at president Pierre Nkurunziza har blitt gjenvalgt for en tredje periode i Burundi. Han føyer seg dermed inn i rekken av statsledere som klynger seg til makten i Afrika.

Burundi har en blodig fortid med alvorlige konsekvenser i form av tap av menneskeliv og treg økonomisk utvikling. Arusha-avtalen for fred og forsoning i Burundi ble undertegnet 28. august 2000 med representanter fra det sivile samfunn, Den afrikanske union (AU), Den europeiske union (EU) og andre interesserte parter som tok del i fredsforhandlingene rundt borgerkrigen i 1993.

President Pierre Nkurunziza. Photo: Ilyas A. Abukar/Flickr Commons

Fredsavtalen la grunnlaget for den nye grunnloven som understreker lik maktfordeling mellom hutuene og tutsiene i alle statsinstanser.

Som en konsekvens la Pierre Nkurunziza, som var leder av opprørsgruppen CNDD-FDD og som ledet krigen mot den burundiske hæren fra 1995-2005, endelig ned våpnene. I 2005, etter at den nye grunnloven var vedtatt, ble Nkurunziza valgt som president i Burundi.

Krigen tok offisielt slutt da den siste gerilja-gruppen FNL-Palipehutu undertegnet en våpenhvile i 2006.

Burundis befolkning har siden dette levd i relativ fred, og mange flyktninger og opposisjonsledere har kommet tilbake til sitt hjemland med håp om en ny start.

Et grunnlovstridende mandat

Den 21. juli 2015 var det presidentvalg i Burundi. I april erklærte president Nkurunziza at han ville stille til gjenvalg for en tredje femårsperiode. Dette til tross for at det var i strid med artikkel 96 og 302 i grunnloven og mot Arusha-avtalen.

Presidenten prøvde først å tvinge gjennom en grunnlovsendring i mars, men parlamentet stemte mot. Medlemmer av parlamentet undertegnet deretter et brev hvor de anbefalte presidenten å avstå fra sitt ønske om en tredje periode.

Etter at presidenten opprettholdt sitt ønske om å stille til valg, tok folk til gatene og demonstrerte i Burundi og i 22 byer rundt om i verden. Regjeringen svarte med uforsvarlig maktmisbruk mot demonstrantene i Burundi, hvor de tillot bruk av ammunisjon og tåregass.

Valg i Burundi. Photo: Brice Blondell/Flickr Commons

I en avgjørelse fra Den burundiske forfatningsdomstolen ble likevel grunnlovsartiklene 96 og 302 tolket i presidentens favør. Ifølge domstolen er altså en tredje periode i samsvar med grunnloven. Siden dette har domstolspresidenten flyktet fra landet og anklaget regjeringen for å utsette dommerne for dødstrusler.

Historien gjentar seg

Vi er i dag vitne til at historien gjentar seg, bare i annen form. Det er for enkelt å konkludere med at krisen i Burundi brøt ut den 25. april i år, da presidenten annonserte at han ville stille på nytt.

Burundi har opplevd forferdelige hendelser også før 2015, som i 1993, 1988, 1972 og enda lenger før det. En stor andel av befolkningen har lidd enormt, men har aldri blitt kompensert for tapene de har opplevd eller fått rettferdighet for hva de har gjennomgått. Den sittende presidenten bør gis æren for å ha tilbudt maktfordeling og relativ fred til landet. Men folkets forventninger har likevel ikke blitt møtt.

Det ble aldri opprettet en sannhetskommisjon i Burundi for å rette opp ustraffede og uoppgjorte krigsforbrytelser. Arusha-avtalen lovde mye, men implementeringen har vært treg. Resultatet er mer frustrasjon, mer fattigdom og straffefrihet.

Mange lokale organisasjoner har også beskyldt den sittende regjeringen for menneskerettighetsbrudd og korrupsjon.

Menneskerettighetsbrudd under valgkampen

EU rapporterte nylig at 78 døde og 500 ble såret under årets valgkamp. 800 demonstranter ble satt i fengsel, og regjeringen besluttet å utstede arrestordrer mot ledere i det sivile samfunn som har organisert og deltatt i folkelig protest. På grunn av den prekære politiske og sikkerhetsmessige situasjonen har 144 000 flyktninger søkt asyl i Den demokratiske republikken Kongo, Tanzania, Rwanda og Uganda.

Mange anklager den unge militsen i presidentens parti for å ha spredt frykt og truet deler av befolkningen som er mistenkt for å være i mot presidentens ønske om en tredje periode. Andre har flyktet på grunn av forverrede levekår og usikkerhet som følge av uroen rundt valget.

Valgobservatører fra FN (MENUB) viser i sin siste rapport til at grunnleggende friheter til deltakelse, forsamling, ytring, mening og informasjon ble usatt for økende restriksjoner under valgkampen. Ifølge rapporten var det bare regjeringspartiet og dets allierte som var i stand til å drive valgkamp med tilgang til hele landet.

Veien videre

Ved presidentvalget den 21. juli ble president Nkurunziza gjenvalgt for en tredje periode med 69, 4 % av stemmene. Allerede før valget trakk AU og EU ut sine valgobservatører fordi det var klart at valget ikke ville være fritt eller rettferdig.

Til tross for internasjonale og regionale forsøk på dialog, økonomiske sanksjoner, demonstrasjoner og boikott av valget, satte presidenten sine egne politiske interesser fremfor en demokratiske utvikling i Burundi.