Tonje Hellevig, redaktør
Til minne om Løytnant Ånund Tveit 07.03.1895 – 09.05.1944
<Skrevet av Tonje Hellevig, redaktør>
«Vi har ingen fiender» er en setning jeg vil huske på, og en setning som stadig kommer til meg når jeg arbeider med menneskerettigheter og humanitære spørsmål. Jeg er stolt av å ha en oldefar som har uttalt dette, etter å ha fått dødsdommen.
Han ble henrettet, på norsk jord, i 1944.
Min oldefar
Kampgruppe 3 var den første Milorg-avdelingen på Sørlandet under 2. verdenskrig, ledet av major Arne Laudal. De vestliggende bygdene i Aust-Agder var ledet av Ånund Tveit i Vestre Moland (1). Milorg på Sørlandet var veldig aktive under 2. verdenskrig. Mye av aktiviteten var å kartlegge nazistenes aktiviteter i landsdelen.
Ånund Tveit var min oldefar. Takket være farmor sine historier, er han mer levende for meg enn de fleste oldefedre er for deres etterkommere. Særlig oldefedre som dør 55 år før en blir født. Han ble arrestert i 1943, og ført til Arkivet i Kristiansand, som under 2. verdenskrig gikk under navnet «skrekkens hus».
Her ble han forhørt og torturert, før han ble ført til Grini 1. april samme år. 9. mai 1944, ble han sammen med Major Arne Laudal og fire andre menn fra Agder henrettet på Trandum.
Trandum minnested.
Foto: Privat
«Ingen fiender»
Presten Dagfinn Hauge skrev i 1945 en bok om dødsdømte menn under 2. verdenskrig. Han møtte Ånund Tveit i April 1944.
Han skriver om dette møtet i boka, som ble gitt ut etter krigen. Det Ånund sa før Hauge forlot gruppen av menn som var dømt til døden av Nazistene var: «Vi har ingen fiender, hils våre landsmenn og si det» (2).
«Det er tanken på familien som er verst,» sa Ånund, som hadde kone og fire barn hjemme, i tillegg til en sønn ute på havet som krigsseiler, også til Hauge denne dagen.
Da krigen var over, og de gikk gjennom cellene på Grini, fant de metervis med toalettpapir, godt gjemt i veggen i cellen til min oldefar. Der hadde Ånund skrevet ned bursdagshilsener til familien sin.
Hver eneste av de bursdagene han ikke selv kunne få være med dem.
«Arkivet» i Kristiansand, Foto: Privat
Livet er en menneskerett
Jeg har en oldefar som stod opp for det han mente var rett. En oldefar som var en del av motstandskampen, og nektet å gi opp. Han og familien hans betalte dyrt for det.
Det er viktig at vi ikke glemmer hva han og tusenvis av nordmenn gjorde for oss disse årene. For de sterke sporene kommer til utrykk når det skjer urett, og folk som har kjent det på kroppen uttrykker seg.
For fire år siden henrettet staten Georgia i USA Troy Davis. Jeg har selv vært aktiv i Amnesty International i mange år. Saken hadde vært en Amnestysak lenge, ettersom det ikke fantes noen fysiske bevis mot Davis lovbrudd.
Dagen etter henrettelsen var jeg på lunsj hos farmor. Hun fortalte hun hadde hørt på radioen at Davis nå var død. «Ja, sa jeg, vi klarte ikke stoppe denne henrettelsen.» «Nei,» sa min farmor. «Du vet det, de straffer også dem som sitter igjen.»
Dødsstraff
For mange av oss, kan det virke som nesten en evighet siden Norge var i krig. Slik har det aldri vært for meg. Min farmors historier fra da Norge var i krig, har vært med meg hele barndommen, og er det enda.
At min farmor har opplevd alt dette hun forteller meg, i Norge, føles nært nok til å innse at Norge som fritt land, ikke har vært en selvfølge i en evighet. Det er ikke så lenge siden flere helt elementære menneskerettigheter ble brutt også her, det er ikke så lenge siden vi nordmenn flyktet fra vårt eget land, det er ikke så lenge siden nordmenn ble henrettet på norsk jord.
Vi verken kan eller må glemme nettopp det.
Innlegget er et redigert fra originalen som ble publisert i Fædrelandsvennen, november 2013.
Kilder:
1: http://no.wikipedia.org/wiki/Kampgruppe_3
2: Dagfinn Hauge: Slik dør menn. Norsk Kunstforlag, 1945. Kapittel: «På Grini».
3: Kristen Taraldsen: Frihetens flamme: Major Laudal og hans menn. Fædrelandsvennen, 1994. Kapittel: «Aktiviteten øker».
menneskerettighetsbloggen 